Oldtidsveien – fra Grønliåsen i nord til Fløysbonn i syd

Oldtidsveien – fra Grønliåsen i nord til Fløysbonn i syd

Egil Wenger, Oppegård historielags medlemsblad 2/2001

Den som ikke har vært på Grønliåsen og gått strekningen fra Prinsdal til Fløysbonn, bør gjøre det. Terrenget er vakkert g variert, opp åsryggen i nord, og langs toppen i ca. 1 km, med utsikt til alle kanter. Man passerer røyser underveis, særlig oppunder og på toppen, det meste på Oslo-siden av kommunegrensen. Tar man fantasien i bruk, er det ikke vanskelig å forestille seg våre oldtidsforfedre ferdes på den tids «E6» til fots eller på slep, fra bygdene nordafor (før Oslo ble by) til flatlandene i syd, eller på jakt og røvertokter. Vi snakker sannsynligvis om tiden fra over 3000 år siden og opp til 3-400 år siden.

Nylig «oppdaget»

Oldtidsveien er en del av et større veisystem som allerede den gang fantes fra nord og langt sørover i landet, kanskje helt inn i Sverige. Bare i Oppegård er det påvist at Oldtidsveien har en annen trasé enn den nyere Kongeveien (egentlig Fredrikshaldske Kongevei). Oldtidsveien over Grønliåsen har imidlertid vært ukjent fram til slutten av 1950-årene, og er første gang beskrevet av Johan Garder så sent som i 1962.

Vandring i ny og gammel tid

Vi følger traseen gjennom Oppegård, og går opp nordskråningen fra Prinsdal, langstoppen av Grønliåsen, og står på stedet det tidligere sto et brannvakttårn, akkurat på grensen mellom Oppegård og Oslo. Vi har nettopp passert den siste av 5 gravrøyser ved veien, anlagt av folk fra urtidsgården Fløysbonn (alder – se skiltene). Trolig har storfolk fra gården vært «lagt i røys» (gravlagt) her. Det er ingen spor igjen fra det nå, annet ennsteinansamlingene.

Før hjulenes tid

Veien, som egentlig er en tydelig markert sti i terrenget, går ned sørskråningen over flate og nedslitte steinheller, tydelig etter lang tids slitasje fra føtter og hestehover. Hjulene kom først for 3-4000 år siden, og da på den nyere Kongeveien. Ca. 1 km lenger ned, mot flatere terreng, møter stien en annen tydelig markert sti som kommer inn fra vest. Den markerer en forbindelse fra Kongeveien, trolig anlagt og brukt i overgangen fra å avvikle bruk av Oldtidsveien og ta i bruk Kongeveien. Avstanden mellom veitraseene er her bare 30-40 meter. Ytterligere noen hundre meter lenger fram finner vi Kongebordet på venstre side av stien, det mest markante enkeltminnesmerket på stien.

Kongebordet

Opprinnelig har dette trolig vært en 3-4 meter høy bauta som veltet, og brukket opp i minst 2 deler. Det er imidlertid ikke umulig at det kan ha vært to bautaer. Stedet ble første gang beskrevet i en reiseskildring av biskop Jens Nilssøn i 1597 slik: «Siden doge wi offuer Hillerasten i nord, og der wi komme noget ner midt på Hillerasten fore wi om 2 heller liggendis paa den høyre haand, kaldis Kongeborditt.» Sagn knytter game konger, særlig kong Sverre på 100-tallet, til Kongebordet. Det kan synes som om bautaen var veltet allerede da.

En mils vei på steinheller

Uttrykket «… noget ner midt på Hillerasten…» trenger en nærmere kommentar. En rast var i eldre tider et avstandsmål tilsvarende en gammel norsk mil, 11,3 km i målestokk. Avstanden fra Haugbro i sør til Ljabru i nord er 11 km. Navnet «Hillerasten» ble brukt på hele denne strekningen, trolig fordi stien stort sett gikk på berggrunn – heller. Kongebordet er ca. midtveis på strekningen. Våre dagers navn, Hellerasten, er kanskje fastsatt på feilaktig grunnlag?

Deler av traseen er ukjent

Videre sørover er stien å enkelte steder tydelig bygget opp for bredere trasé, trolig utslag av at den i en periode ble benyttet som trasé for ridende og kanskje også hjulgående fartøy. Så langt veien er synlig, er veien fredet. I det plenene på Ødegården kommer til syne, oppstår det tvil om den videre traseen. Trolig har den gått i et skogsbelte mellom bebyggelsen og nærmeste næringsbygg (tidl. Rasch) fram på høyde med Fløysbonn gård, men den kan også ha hatt en mer direkte trasé mot gården.

Fløysbonn og sørover – oldtidsveien som ble borte

Det finnes ingen spor etter oldtidsveien forbi Fløysbonn, annet enn fragmenter av det som troig har vært traseen i nærheten av tidl. Tanum-bygget. På den tiden fredningen av Oldtidsveien fram til Fløysbonn ble vedtatt, var traseen videre også tydelig i terrenget. Ingen følte imidlertid nødvendigheten av fredning videre. En kunne ikke forestille seg trussel mot en sti i jomfruelig skogsterreng. Vi vet bedre i dag, men nå er det for sent. Kommunen tok ikke noe forbehold ved utparsellering av tomter i næringsområdet. Traseen har igjen vært påvist ca 100 m lenger sør, der kommunens tekniske anlegg nå ligger, men disse sporene ble sprengt bort under byggingen. Vi finner imidlertid traseen tydelig igjen noen meter inn i skogen syd for dette anlegget. Den kan følges videre ned mot hjørnet av fyllingen fra Miljøstasjonen. Selve fyllingen dekker noen meter av traseen, og samtidig danner den et uønsket vannbasseng fra en tilførselsbekk fra øst. I dette området deler oldtidsveien seg i to traseer, trolig alt etter tørt eller fuktig værlag. Traseen rett fram – parallellt med bekken – synes godt, men er noe gjengrodd. Den tørrere sommertraseen går i en bue litt høyere i terrenget. 200 m lenger framme samles de to traseene igjen og fører videre ned mot Sønsterud gård.

… og den som ble reddet

Strekningen fra fyllingen ved Miljøstasjonen (den «våte trasé») og ned mot Sønsterud gård er nylig reddet fra å bli borte i forbindelse med regulering av et nytt næringsområde. Heldigvis lot politikerne seg overbevise om verdien av å beskytte veifaret fra nedbygging. Historielaget spilte en avgjørende rolle i arbeidet md å få endret reguleringsplanen. Sør i veifaret er det funnet en hestesko som er påvist å stamme fra førreformatorisk tid (1537). Hesteskoen tilhører nå Oldsaksamlingen.

Oldtidsveiens trasé herfra og videre sørover er heler ikke lett påviselig. Vi vi ta for oss strekningen ned til Sætre/Haugbro på grensen mot Ski, i en senere artikkel.

Det er foran vist til Johan Garders beskrivelse av «Eldre veger mellom Oslo og Follo-bygdene» fra 1962. Der beskrives også alternative ruter, også i området øst for Grønliåsen.