Det gamle Kolbotn

 
 (Foto: Kolbotn sentrum med Aulestad i forgrunnen og stasjonen bakenfor, tidlig på 1900-tallet. Digitalt museum/MIA, idnr: 0217-007:0001)
 
 Fra Oppegård historielags medlemsblad 1/2002
 

Fra en artikkel som Erik Lie har skrevet i Kolbotn guttemusikks 50-årsjubileumshefte i 1977, har vi sakset  følgende:
 
La oss tenke oss tilbake til slutten av 1920-årene. Stedsnavnet var nytt og ennu ikke innarbeidet. Mange holdt fortsatt fast ved Kullebunden. Jernbanen hadde enkeltspr og et ønsket stoppested ved Solbråtan var umulig fordi det var for bratt! Tunge tog den gang hadde skyvelok bak som dyttet på til Nordenga hvor det g et fløytestøt og returnerte til Oslo.
 
Av virkelige veier hadde vi bare en. Den gikk fra Gjersjø bro forbi Rasten, stasjonen, Stabburet, Haslebakken (Kirkebakken), opp Sønsterudveien og videre til Oppegård syd. Like før avkjøringen til Skrenten var det en grind og her sluttet Kolbotn.
 
Øvrige ferdselsårer var etter dagens målestokk dårlige kjerreveier som var best på vinterføre, om sneplogen var kjørt. Theodor Hansens vei hadde planovergang og "stien" langs jernbanen besto av langsgående sviller. Her sto det skilt: "Cykle-ridning forbudt"!
 
En rytter kunne forresten møtes. Det var dr. Christensen fra Ljan som kom på sin stolte ganger til sin praksis på Kolbotn. Senere brukte han bil og fly! Landet på Tjernet etter en tur på Ingierstrand. 
 
På Tjernet drev de isskjæring til okalt bruk og til eksport. Isen ble lastet på jernbanevogner på et sidespor ved Theodor Hansens vei. Dette var før de elektriske kjøleskapenes tid.
 
Tjernet ble om vinteren mere utnyttet enn i dag: det var vår eneste skøytebane. Selv med ganske store snefall ble full skøytebane måket opp, som regel med en bandy-bane. En stor tønne med sprederrør, trukket på meier, fungerte som sprøytevogn. E-verket satte opp stolper som flombelysning.
 
Skibakken må også nevnes, Kullebundbakken eller Nybakken som var det vanlige navn. Det var trening hele vinteren gjennem. Den gikk fra Skrenten og over Skiveien (som ikke lå der da) like nord for der gangveien opp til Nordre Skrenten begynner. Hopplengdene kunne være over 30 m og det var bra dengang. Klubb- og kretsrenn ble arrangert. 
 
Sommertiden var nok alikevel best, både ved, på og i Tjernet. De mest benyttede badeplasser var Skogsland (intet hus den gang) og syd for Nordenga, og på vestsiden var "Fiskern" og "Stupern". En herlig tid, og Tjernet var rent. Ingen snakket om alger og forurensing!
 
Foreningslivet på Kolbotn var rikt og variert til tross for at forsamlingshus var mangelvare. Gymnastikksalen ble brukt til møter, fester, basarer, foredrag, aftenunderholdning og sogar revy. Opprydning og oppvask ble ordnet på dugnad. Den ble også brukt som kirke. 
 
"De gode, gamledager" sier man ofte, men i mange tilfelle var nok de dagene ikke bare gode. Det kunne være trange tider, i mange henseende. - Vi fikk gjennem skolen være med på et kveldskurs i halvsåling av sko og støvlerog hver elev fikk reparert to par. - Hva vi ikke ble fortalt var at skolestyret hadde oppdaget at flere av elevene på skolen hadde så dårlig fottøy at noe måtte gjøres.
 
Turgåing begynte å bli almindelig og det er naturlig for meg å nevneat speiderarbeidet var med på å skape voksende interesse for friluftsliv, såvel sommer som vinter. I første rekketakket være vår leder, Hans Knutsen, kom speiderguttene  sterkt med da Guttemusikken ble startet.